Det er en utbredt tro at vintage-gitarer låter bedre enn nye. En 1959 Les Paul til 3 millioner kroner må jo låte bedre enn en ny til 30.000? Sannheten er mer komplisert.
Forskning på Stradivarius-fioliner har vist at profesjonelle musikere i blindtester ikke kan skille en Strad fra et moderne instrument. Gjelder det samme for gitarer?
Det finnes reelle fysiske endringer i gammelt tre. Over tid krystalliserer harpiksen i treet, cellulosefibrene stivner, og fuktigheten reduseres. Dette kan gi en mer resonant tone. Men effekten er gradvis og subtil.
Det som virkelig gjør vintage-gitarer annerledes er at de ble bygget med andre materialer. Brasiliansk rosentre, gammelskog mahogni, og nitrocellulose-lakk som er tynnere og mer resonant enn moderne polyester-finish.
Funfact: Gibson gjennomførte blindtester der profesjonelle gitarister ikke konsistent kunne skille en ny Custom Shop Les Paul fra en original 1959-modell. Likevel fortsetter prisene å stige.
Konklusjonen? Vintage-gitarer er fantastiske instrumenter. Men myten om at de er uovertruffet handler like mye om psykologi og nostalgi som om akustikk.
— Remi André Lurud
Følg meg på X/Twitter |
Se mer på YouTube
Legg igjen en kommentar