Remi André Lurud

Kategori: Gitar

  • Ovation – mannen som sendte folk til månen lagde gitarer

    Ovation – mannen som sendte folk til månen lagde gitarer

    Charles Kaman var helikopteringeniør. Hans selskap, Kaman Aerospace, bygde militærhelikoptre for det amerikanske forsvaret. På fritiden spilte han gitar.

    I 1965 bestemte Kaman seg for å bruke luftfartsteknologi på gitarbygging. Resultatet var Ovation – en akustisk gitar med buet rygg laget av glassfiberforsterket polymer i stedet for tre.

    Gitartradisjionalister var rasende. En plastgitar? Umulig. Men Kamans beregninger viste at en parabolsk rygg reflekterte lydbølger mer effektivt enn en flat trebunn. Og det stemte – Ovation-gitarer projiserte lyd med en klarhet som overrasket alle.

    Der Ovation virkelig revolusjonerte var live-spilling. Deres innebygde pickup-systemer, utviklet med helikopter-vibrasjonssensorteknologi, var langt foran sin tid. På 1970- og 80-tallet var Ovation standarden for akustisk forsterket spilling.

    Funfact: Glen Campbell, Al Di Meola, Melissa Etheridge og et utall MTV Unplugged-artister spilte Ovation. Men gitarens buede rygg gjør den nesten umulig å spille sittende uten at den sklir av fanget – noe som har irritert spillere i over 50 år.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • National og Dobro – gitarene som brølte før elektrisiteten kom

    National og Dobro – gitarene som brølte før elektrisiteten kom

    Før elektriske gitarer fantes, hadde akustiske gitarister et alvorlig problem: de var for stille. I et band med blåsere og trommer forsvant gitaren fullstendig.

    John Dopyera, en slovakisk immigrant i Los Angeles, løste problemet i 1927 med resonator-gitaren. I stedet for en vanlig tretopp, hadde den en metallkropp med aluminiumskoner inne som fungerte som mekaniske forsterkere – som en grammofon i revers.

    Dopyera grunnla National med George Beauchamp. Men de to kranglet konstant, og Dopyera forlot selskapet for å grunnlegge Dobro (Dopyera Brothers). De to selskapene lå i bitter krig i årevis.

    Funfact: Resonator-gitarer ble opprinnelig laget i nikkel-belagt messing for hawaiisk musikk og jazz. Men det var afroamerikanske bluesmusikere i Mississippi-deltaet som virkelig omfavnet dem. Son House, Bukka White og Tampa Red brukte National-gitarer til å skape en rå, metallisk blues-lyd som fortsatt definerer sjangeren.

    I dag forbindes resonator-gitarer mest med bluegrass (Dobro/wood body) og blues (National/metal body). Mark Knopfler, Eric Clapton og Ben Harper har alle bidratt til å holde tradisjonen levende.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Teisco – Japans villeste gitareksperiment

    Teisco – Japans villeste gitareksperiment

    Hvis du vil se hvordan japansk etterkrigsoptimisme og total mangel på designregler ser ut i gitarform, trenger du ikke lete lenger enn Teisco.

    Teisco (Tokyo Electric Instrument and Sound Company) begynte å lage gitarer i 1946 i et Japan som fortsatt lå i ruiner. De hadde ingen tradisjon for elektriske gitarer, minimale ressurser, og tilsynelatende ingen som sa ‘nei, det der ser for rart ut’.

    Resultatene var fantastiske. Gitarer med fire, fem, til og med seks pickuper. Bryter-paneler som så ut som kontrollrommet på et romskip. Kropper i former som ingen vestlig designer ville drømt om. Farger som defierte naturen.

    De ble eksportert til USA under dusinvis av merkenavn: Kent, Kingston, Silvertone, Kay, og mange andre. Tusenvis av amerikanske tenåringer lærte å spille på Teisco-gitarer uten å vite det.

    Funfact: Teisco Spectrum 5, med sin fem-pickup konfigurasjon og spaceship-kontrollpanel, er en av de mest ettertraktede ‘japanske vintage’-gitarene. Syd Barrett fra Pink Floyd ble fotografert med en.

    I dag er originale Teisco-gitarer samlerobjekter, verdsatt nettopp for sin totale galskap.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Supro – den billige gitaren med millionlyd

    Supro – den billige gitaren med millionlyd

    Supro er et av gitarverdenens best bevarte hemmeligheter. Selskapet, grunnlagt i 1935 av National/Valco i Chicago, laget rimelige gitarer for nybegynnere og amatører. Ingen forventet storhet.

    Men det var nettopp en Supro som skapte lyden av tidlig rock’n’roll. Jimmy Pages legendariske solo på Led Zeppelins ‘Stairway to Heaven’? Mange eksperter mener den ble spilt inn på en Supro – ikke den Telecaster eller Les Paul som Page vanligvis forbindes med.

    Page har selv bekreftet at han brukte en 1961 Supro Dual Tone på flere av Led Zeppelins mest kjente innspillinger, inkludert ‘Communication Breakdown’ og muligens det første albumet i sin helhet.

    Supro-forsterkerne er kanskje enda mer legendariske. De små rørrforsterkerne med sine tremolo-effekter og naturlige overdrive var billige og upålitelige, men de hadde en varm, rå lyd som dyrere forsterkere ikke kunne matche.

    Funfact: David Bowie brukte en Supro Dual Tone på deler av ‘Reality’-albumet i 2003, og kalte den ‘den fineste gitaren jeg noensinne har spilt’.

    Merket ble gjenopplivet i 2013 og produserer nå gitarer og forsterkere inspirert av originalene.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Fender Telecaster – den første og fortsatt den enkleste

    Fender Telecaster – den første og fortsatt den enkleste

    Telecaster er en studie i briljant enkelhet. Da Leo Fender designet den i 1950, var hvert eneste valg drevet av praktiske hensyn, ikke estetikk.

    Kroppen? Et flatt stykke ask, enkelt å sage ut med maskin. Halsen? Skrudd fast med fire bolter, slik at den kunne byttes på fabrikken uten spesialverktøy. Pickuper? To enkle single-coils montert i en metallplate. Elektronikk? En tre-veis bryter og to knotter.

    Musikere i Nashville tok den umiddelbart til seg. Telecasterens skarpe, bitende lyd kuttet gjennom et countryband som ingenting annet. James Burton – som spilte med Elvis, Emmylou Harris og Ricky Nelson – definerte Telecaster-lyden.

    Men Telecaster har vist seg like allsidig som sin yngre søster Stratocaster. Keith Richards’ riffing i Rolling Stones, Bruce Springsteens bluesrock, Joe Strummers punk, Radioheads artrock – alle bygget på Telecasterens brutale direkthet.

    Funfact: Den originale prototypen ble kalt ‘Snakehead’ på grunn av den smale, langstrakte hodeplaten. Fender endret designet før produksjon fordi det så for merkelig ut. I dag ville en original Snakehead-prototype vært uvurderlig.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Taylor – da akustisk gitar ble high-tech

    Taylor – da akustisk gitar ble high-tech

    Bob Taylor startet med å kjøpe en halvt nedlagt gitarfabrikk i San Diego i 1974. Han var 19 år gammel og hadde 3.600 dollar. I dag er Taylor verdens nest største produsent av akustiske gitarer.

    Taylors revolusjon var å bringe moderne produksjonsteknikker inn i en håndverkstradisjon som knapt hadde endret seg siden 1800-tallet. Der Martin og Gibson brukte dovetail-skjøter som krevde damp og press for å demontere, utviklet Taylor bolt-on halsskjøten – en hals festet med bolter som enkelt kan justeres eller byttes.

    Heretisk? Kanskje. Praktisk? Absolutt. En Taylor-gitar kan justeres perfekt for spilleren uten at en lutmaker trenger å varme opp lim.

    Taylors Expression System pickup-teknologi har også satt standarden for akustisk-elektriske gitarer. I stedet for å plassere en pickup under sadelen, bruker de sensorer som fanger opp lyden mer naturlig.

    Funfact: Taylor Guitars driver sitt eget ebony-gruveselskap i Kamerun for å sikre bærekraftig tilgang til ibenholt til gripebrett. De oppdaget at 90 prosent av ibenholt-trærne ble kassert fordi de ikke var helt svarte. Taylor begynte å bruke ‘stripete’ ibenholt og endret hele bransjens holdning.

    Se Taylor-modeller på taylorguitars.com

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Höfner – den lille bassen som ble størst

    Höfner – den lille bassen som ble størst

    Höfner er et tysk selskap med røtter tilbake til 1887, men de ville vært en fotnote i musikkhistorien uten én mann: Paul McCartney.

    I 1961 kjøpte McCartney en Höfner 500/1 – en liten, fiolformet bass – i en musikkbutikk i Hamburg. Grunnen? Den var relativt billig, og viktigere: den var symmetrisk. McCartney er venstrehendt, og en symmetrisk bass ville ikke se ‘feil ut’ snudd opp ned.

    Denne tilfeldige avgjørelsen, basert på estetikk og økonomi, skapte en av de mest gjenkjennelige gitarformene i historien.

    Höfner 500/1 har en unik lyd – varm, litt dump, med kort sustain. Den passer egentlig dårlig for de fleste musikkstiler, men for Beatles’ melodiske basslinjer var den perfekt.

    Funfact: I 1972 ble McCartneys originale 1961-Höfner stjålet. Den er fortsatt ikke funnet, og er sannsynligvis den mest verdifulle bassen i verden. Höfner og McCartney har fortsatt en avtale, og han spiller fortsatt Höfner på konserter – over 60 år senere.

    Se Höfner-modeller på hofner.com

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Epiphone – fra rival til lillebror

    Epiphone – fra rival til lillebror

    I dag er Epiphone Gibsons budsjettmerke. Men det var ikke alltid slik. På 1930- og 40-tallet var Epiphone Gibsons argeste rival – et likeverdig selskap med egne innovasjoner og en stolt historie.

    Selskapet ble grunnlagt av den greske immigranten Anastasios Stathopoulo i New York i 1873, opprinnelig som produsent av fioler og luter. Sønnen Epi tok over og ga selskapet sitt navn: Epi-phone (Epi + phone, gresk for stemme).

    På 1930-tallet konkurrerte Epiphone og Gibson direkte. Epiphone Emperor og De Luxe rivaliserte med Gibsons Super 400 og L-5. Mange jazzmusikere foretrakk Epiphone.

    Men familiestridigheter etter Epis død i 1943 svekket selskapet. I 1957 kjøpte Gibson hele Epiphone for en billig penge – primært for å få tilgang til deres basskontrakter og lager.

    Funfact: John Lennon brukte en Epiphone Casino gjennom store deler av Beatles’ senere karriere. Han slipte bort lakken for å gi den en råere lyd. Denne gitaren, med sin P-90-pickup og hule kropp, er en av de mest kopimodellene i historien.

    Se Epiphone-modeller på epiphone.com

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Ibanez – fra japanske kopier til shred-konger

    Ibanez – fra japanske kopier til shred-konger

    Ibanez sin historie er en av tidenes mest imponerende transformasjoner i gitarverdenen. Selskapet startet som importør av spanske gitarer til Japan under navnet Hoshino Gakki, og begynte å lage Gibson- og Fender-kopier på 1970-tallet.

    Kopiene var så gode at Gibson faktisk saksøkte dem i 1977. Rettsaken, kjent som ‘the lawsuit era’, tvang Ibanez til å slutte med kopier – og det var det beste som kunne skjedd dem.

    Frigjort fra imitasjon begynte Ibanez å innovere. De utviklet den supertynne ‘Wizard’-halsen, designet for hurtig spilling. De perfeksjonerte Floyd Rose-tremolosystemet. Og de lyttet til shred-generasjonens gitarister som ville ha noe Gibson og Fender ikke tilbød: hastighet.

    Steve Vai’s signaturmodell JEM, lansert i 1987, med sin ‘monkey grip’-håndtak og Lion’s Claw tremolo-hulrom, ble shred-gitarens Stratocaster.

    Funfact: Joe Satriani, Steve Vai, John Petrucci, Herman Li – listen over tekniske virtuoser som spiller Ibanez er overveldende. Men visste du at George Benson – jazz-legenden – også har en av de mest populære Ibanez-signaturmodellene?

    Se Ibanez-modeller på ibanez.com

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube

  • Mosrite – den merkeligste suksesshistorien i gitarhistorien

    Mosrite – den merkeligste suksesshistorien i gitarhistorien

    Semie Moseley var en selvlært gitarmaker fra Oklahoma som bodde i en ombygget kyllinggård i Bakersfield, California. Hans gitarer skulle aldri ha blitt berømte. Men så oppdaget The Ventures dem.

    The Ventures – verdens mestselgende instrumentalband – begynte å bruke Mosrite-gitarer på midten av 1960-tallet, og plutselig ville alle ha en. Mosrite Ventures-modellen med sin karakteristiske ‘omvendte’ kroppsform (tynn i toppen, bred i bunnen – motsatt av Stratocaster) ble enormt populær.

    Men Moseley var en bedre gitarmaker enn forretningsmann. Selskapet gikk konkurs. Gjentatte ganger. Moseley startet opp igjen, gikk konkurs igjen, ble anklaget for skattesvindel, og endte opp med å bygge gitarer fra garasjen.

    Funfact: I Japan er Mosrite-gitarer nesten hellige objekter. Den japanske surf-rock-scenen (som er enorm) dyrker Mosrite som det ultimate instrumentet. Originale Mosrite-gitarer fra 1960-tallet kan koste mer i Japan enn i USA.

    Semie Moseley døde i 1992, men etterlot seg noen av de merkeligste og mest karakterfulle gitarene noensinne laget.

    — Remi André Lurud
    Følg meg på X/Twitter |
    Se mer på YouTube